Neste ekspertsvar

Takk Filip for at vi fikk akkurat deg!

Takk Filip for at vi fikk akkurat deg!
Mamman til Filip, Veronica Aamland, har skrevet dette nydelige brevet til sønnen sin og latt oss gjengi det her så flere kan lese det. Utrolig raust gjort å dele hvordan det kan oppleves å innse at ens barn er litt annerledes.

Å være foreldre til et barn som er annerledes.

Jeg er mammaen til Filip. 
En gutt som kom til verden en februarnatt når snøen drev i stormfulle kast forbi de store sykehusvinduene. 
Han ble ikke født på vanlig vis.
Han var seg selv fra første minutt her i denne verden.

Når man er et nyfødt barn er ikke forventningene til ferdigheter så stor. 
De fleste førstegangsforeldre lar barnet lære dem hvordan et barn er. 
Og de fleste barn utvikler seg i et tempo som gjør at foreldrene stadig ser nye ting, syntes at tiden flyr og er så stolte.

Men så er det de foreldrene som tenker at barn utvikler seg kanskje ikke så fort som de trodde. 
De tenker ikke så mye på om tiden går fort eller sent. 
De gleder seg over et smil og de holder det ustøe hodet med et fast grep.
Om noen spør om han holder hodet selv, ruller rundt eller griper etter ting svarer de med den største selvfølge at han gjør ikke det enda. 
Han er for liten til det. 
De er ikke så mye sammen med andre barn som er akkurat like gamle og når de treffer dem tenker de at de andres barn er nok bare veldig tidlig ute. 
For de overbeviser seg selv med det. For noen barn er jo bare veldig tidlige? 
Det meste av tanker drukner i våkenetter, kolikk og refluks. 
De overbeviser seg om at små barn er sånn. De fleste har vel kolikk og refluks? 
Alle har jo sine problemer. 
Det er vel ikke noe annerledes med vårt barn?
Han er jo helt perfekt.

Men så er det mødregruppe på helsestasjonen. 
Alle mødrene er så stolte av barna sine. 
De er så flinke, de har lært så mye de siste ukene. 
De gleder seg til barna skal ligge på matter på gulvet. 
De gleder seg til å vise frem barna sine.

Men i alt kaoset med barn som ruller rundt, løfter overkroppen med hjelp av armene, griper eller leker, pludrer og ler, der ligger en liten gutt på ryggen. Han smiler til mammaen sin. 
Han tenker ikke på alt som skjer rundt han. 
Han tenker ikke at han er annerledes. 
Men mammaen ser det. 
Det går opp for henne hva som skjer. 
Han blir sett på som annerledes. 
Han er ikke som de andre barna og hun svelger unna og kjenner at kjeven strammer seg. 
Hun holder tårene tilbake og med gråtkvalt stemme skryter hun av den lille gutten som ligger på matten og håper at dette ordner seg før han skjønner det selv. 
Hun tenker at det er bedre at det er hun som må føle på dette enn at den lille gutten som ligger der å er så vakker skal føle seg som den stygge andungen i en flokk med barn som kan alt. 
Hun ser at helsesøster og fysioterapeut ser det samme som henne. 
Hun føler seg mislykket som mor og lurer på hva hun gjorde feil? 
Men på den matten denne dagen i et lite rom med mødre og barn over alt kjenner hun en styrke hun aldri før har kjent.
Et mot og en vilje som hun ikke visste hun hadde. 
Hun vet at hun skal stå på hver dag for at denne lille gutten skal få all den hjelp han trenger. Hun bryr seg ikke om hun må krangle med leger eller mase på sykehuset. 
Hun er ikke redd for å bli stemplet som hysterisk eller om en fysioterapeut kommer til å si at hun ikke har trent han nok. 
Hun er ikke redd for å bruke all sin tid og sine krefter på at den lille gutten skal få den utredning eller behandling han trenger. 
Hun vil at uansett hva som er galt, om det er noe som kan ordnes eller ikke så skal han vite at hun stod på for han hele veien.

Disse foreldrene vet nå at de har et barn som er annerledes. 
De bruker tid, energi og penger på at barnet deres skal få den riktige behandlingen. 
De bruker det private og det offentlige helsevesenet. 
De sitter i telefonkø og på venterom. 
De gir ikke opp selv om dagene er vanskelige. De prøver å leve et normalt liv selv om alt er unormalt. 
De prøver å tenke at alle hverdagslige ting de går glipp av nå kan de ta igjen senere.

Men mest av alt tenker de at den lille gutten med det fine smilet kommer til å få et godt liv. 
Og kanskje etterhvert tar han igjen de andre barna. For selv om han er annerledes enn de andre barna er han den beste til å være seg selv. Han er glad og trygg. Og foreldrene syntes han er perfekt som han er.

For vi er foreldre til et barn som er annerledes. Og vi er de flinkeste i hele verden til å være akkurat Filip sine foreldre og vi skal aldri slutte å stå på for at han skal ha det best mulig. 
Vi skal lære han om omsorg, kjærlighet og kommunikasjon. Vi skal lære han å være snill med alle mennesker og dyr. Vi skal lære han å ta parti for de svakeste og alltid være rettferdig. Vi skal lære han å ta vare på seg selv. La han få være kreativ og trygg på at han er god nok.
Vi skal lære han at det er ikke er noe feil med å være annerledes fra normalen. 
Vi skal lære han om livet og la han få lov å leve det.

Takk Filip for at vi fikk akkurat deg ❤️

 

Publisert Tirsdag 4. september, 2018
 

Les mer om:

baby 1-3 år
Mer innhold
Instagram - Siste bilder tagget med #altformamma vises her

{{image.caption.text}}