Neste ekspertsvar

Gi forskning til mødrene! Bekkenløsning etter fødsel

Gi forskning til mødrene! Bekkenløsning etter fødsel
Mødrene som ikke vil tie mer..F.v. Lene Angeltveit (38), Gørill Charlotte Mathisen (40) og Astrid Lunestad(46)
De er kvinner som har opplevd det som mange vil betegne som den største lykken i livet: å føde et barn. Men de tre mødrene representerer også halvparten av alle gravide kvinner som har kjent smerten i kroppen som startet under svangerskapet. Mange kvinner får bekkenleddsplager som fører til stadig nye sykmeldinger – i noen tilfeller til 100 % uførhet. En stor utfordring for de det gjelder, men også økonomisk for samfunnet og for arbeidsgiveren.

Tekst og foto: Rebekka Nøkling

Vil de kunne jobbe igjen? Kan livet bli slik som før – og hva med familien? Og hvor ble det av livskvaliteten og lykken? Kan forskningen hjelpe dem til å finne nye behandlingsmetoder som virker? Eller skal disse mødrene bli våre tapre og usynlige hverdagsheltinner, som holder ut smertene i stillhet?

I følge Statisk sentralbyrå ble det i Norge født 60 300 barn i 2012, og dette er omtrent like mange som året før. Mange opplever ukompliserte svangerskap, men rundt halvparten av alle gravide opplever korsrygg- og bekkenleddsrelaterte smerter. Cirka en fjerdedel av alle gravide og 5 % etter fødsel har rygg- og bekkenleddsplager i en slik grad at de må søke medisinsk hjelp. To år etter fødsel har 5-7 % fortsatt plager. Av alle med bekkenleddsplager må 7 % bruke krykker og 15 % opplever store søvnproblemer – forårsaket av smerter de får når de snur seg i sengen i løpet av natten.

Da lykken brast

Smerter og plager fører hos mange nybakte mødre til redusert livskvalitet og funksjon, og i noen tilfeller til fødselsdepresjon.

 

Lene Angeltveit er utdannet ergoterapeut og hadde en lederstilling på et sykehus før hun ble sykmeldt. I dag er hun 100 % ufør, fordi bekkenløsningen som startet i svangerskapet utviklet seg til en varig skjelettskade i bekkenet med sterkt invalidiserende
Særlig belastende kan det oppleves ikke å kunne stelle sitt nyfødte barn og oppfylle forventningene til familien og kanskje de man har til seg selv – og til det man trodde at morsrollen skulle innebære.
Småbarnsmoren Lene Angeltveit (38) har en sønn på 4 år og gir oss et innblikk i sin egen historie:

– Det tok lang tid før jeg kunne se på bilder fra den første tiden. Ingen-ting ble slik vi hadde trodd. Det ble veldig tøft. Og jeg husker nesten ingenting fra de første seks månedene i barseltiden. Men jeg er stolt av at vi klarte å komme oss gjennom det, og nå har jeg klart å bli mer åpen rundt hva som skjedde med meg.

Angeltveit og mannen hadde prøvd å få barn i lengre tid, og til slutt var lykken komplett da sønnen var på vei. De hadde nettopp kjøpt seg hus og selv om svangerskapskvalmen meldte seg tidlig og ble etterfulgt av bekkenløsning, så var gleden på det de hadde i vente større en disse utfordringene. Men veien fremover skulle ikke bli enkel. Bekkenløsningen som startet som en konsekvens av svangerskapet utviklet seg til en varig skjelettskade i bekkenet med sterkt invalidiserende smerter og store begrensninger i hverdagen.
16. mai i år skrev Angeltveit Dagbladets kronikk «Ett av menneskene bak tallene» – for å gi mange av de uføre og kanskje spesielt mange av de kvinnelige brukerne av NAV et ansikt:

«Å bli sagt opp fra jobb fordi jeg hadde vært så lenge sykemeldt, var et kraftig slag for selvfølelsen. Hvem er jeg nå? Hvem mener andre at jeg er? Og da saksbehandleren på NAV sa at det var på tide å begynne å utrede uføretrygd, fikk selvfølelsen nok en knekk. For jeg er jo ikke en av dem!»

Angeltveit er selv utdannet ergoterapeut og hadde en lederstilling på et sykehus før hun ble sykmeldt. Hun er vant til å hjelpe andre med å bli friske og gjenvinne funksjoner. Hennes personlige historie startet i 2008, da bekkenleddssmertene tok over mye av hverdagen og det ble vanskelig å jobbe:

– Den første legen tok meg ikke på alvor da jeg fortalte om de økende smertene. Men på grunn av flytting byttet jeg heldigvis lege. Hvis dette ikke hadde skjedd, så hadde det nok gått enda verre. Angeltveit sine blå øyne er like klare som sikkerheten i stemmen når hun fortsetter – Den nye fastlegen og min jordmor tok meg på alvor. I ettertid ser jeg hvor viktig det var at disse to støttet meg gjennom den tøffe tiden.

Mange gravide kvinner opplever problemer med å delta i arbeidslivet. Omtrent en tredjedel av alle sykmeldinger hos kvinner i alderen 20-39 år skyldes plager i svangerskapet, hvorav rygg- og bekkenleddsplager klart dominerer.

Hva er den medisinske diagnosen og vanlige behandlingstilbud?

I en fersk MST-forskningsrapport (red.anm. MST står for Muskel og Skjelett Tiåret) som kom ut i mai, så står det blant annet at viktige risikofaktorer som innebærer økt sannsynlighet for bekkenleddsplager er: bekkenleddsmerter i tidligere svangerskap og tidligere ryggplager, tungt fysisk arbeid, tidlig debut av menstruasjon, bekkenskader, angst og psykologisk distress.

Den Norske Legeforening har i tråd med dette delt bekkenløsning inn i tre hovedkategorier: Fysiologisk bekkenløsning som er naturlig under svangerskap og som er ingen sykdom, bekkenløsning med gangvansker som kan være grunnlag for sykmelding og kronisk bekkenleddssyndrom med langvarige (>3 måneder) og sterke plager som forårsaker langvarig arbeidsuførhet. 

 

 

 

Astrid Lunestad er Nestleder i Landsforeningen for kvinner med bekkenløsningsplager (LKB), tobarnsmor og har levd med kronisk bekkenleddssyndrom i 16 år.

– Den første behandlingen jeg fikk var å gå til en fysioterapeut. Men treningsøvelsene gjorde det bare verre. Jeg måtte bare slutte, og begynne med krykker og rullestol, forteller Angeltveit og blir stille en stund, før hun trekker pusten og fortsetter – Min nye fastlege ga seg ikke og tok mine smerter på alvor, men innrømmet samtidig at han ikke hadde nok kunnskap. Han prøvde å finne ut mest mulig for å hjelpe meg, og det ga meg tillit og trygghet.

Det er nemlig ikke nødvendigvis slik at du kan trene vekk alle smertene. Jeg kom etter hvert til Avdeling for fysikalsk medisin ved Oslo universitets-sykehus. Og i dag går jeg fast hos en kiropraktor. Behandlingen hjelper meg og er med på å forebygge smerter andre steder og for å hindre utviklingen av senskader. Jeg husker at det betydde mye for meg å møte fagpersoner som «så hele meg» og som forstod mine smerter. De forklarte at jeg først måtte ta det med ro, for så eventuelt å starte med trening. Dette gjorde det lettere å hvile med god samvittighet.


Astrid Lunestad (46) som er Nestleder i Landsforeningen for kvinner med bekkenløsningsplager (LKB), tobarnsmor og som har levd med kronisk bekkenleddssyndrom i 16 år presiserer:


– Det er så viktig å forstå at trening ikke er den beste løsning for alle. Vi i LKB ønsker å jobbe tett med forskere som kan gi oss ny og viktig informa-sjon rundt dette. Britt Stuge er en av dem. Hun er Dr.philos., fysio-terapeut og forsker, og hun har et brennende engasjement for pasientgruppen vår. Sammen med kunn-skapserfaringen fra våre brukere ønsker vi å bidra til å finne nye og bedre behandlinger.

Lunestad vet hva hun snakker om, for hun har prøvd mange behandlingstilbud gjennom de siste 16 årene. Men hun har også blitt trygg på seg selv og sin personlige kunnskapserfaring som hun har bygget opp gjennom disse årene. Noen av erfaringene deler hun i sin egen blogg om kronisk bekkenleddsyndrom/bekkenløsning: http://www.lunestad.com/


– Det hele startet for 17 år siden i mitt første svangerskap. Bekkenleddsmertene kom allerede i tredje måned, og jeg ble 100 % sykmeldt fra femte måned. Min fastlege henviste meg til fysioterapeut og jeg fikk oppfølging helt frem til fødselen.

I mitt andre svangerskap ble jeg sykmeldt tidlig, fordi bekkenløsningen kom tilbake. Jeg valgte å være hjemme med begge barna, og tok videre ett år permisjon uten lønn. Det å være hjemme med to små barn er jo egentlig en fulltidsjobb, men samtidig er det lettere å få tid til egenomsorg, og jeg var bevisst på å hvile innimellom. Jeg husker at mannen min, som den gang jobbet til sjøs, tullet med at «den supereffektive damen har visst flyttet ut», forteller Lunestad mens ansiktet bryter opp i et stort smil.

Etter at minstegutten var blitt to år gikk hun tilbake i jobb. Lunestad er utdannet som bygningsingeniør med tilleggskompetanse innenfor økonomi. Hun jobbet som prosjektleder med ansvar for kvalitetssikring, og som mange travle småbarnsmødre valgte hun å redusere stillingen til 80 %.

– Det jeg kanskje angrer mest på er at jeg ikke stolte på smertesignalene. Jeg ser i ettertid at jeg fortrengte mye smerte. Løsningen trodde jeg, var å bytte jobb, men der tok jeg feil.
Med ny jobb i offentlig etat fikk Lunestad en stillesittende arbeidshverdag, som for så vidt var roligere, men som gjorde at hun ble dårligere og smertene ble vanskeligere og vanskeligere å takle. Hun ble fort sliten og følte at hun hadde mistet mye av kontrollen over sitt eget liv. Til slutt måtte hun oppsøke fastlegen sin på nytt, men han var blitt sykmeldt. Legevikaren som møtte henne istedenfor spurte om det var smertene som var verst, og Lunestad forklarer:

– Det sa bare «pling» da jeg fikk dette spørsmålet og jeg svarte ja med en gang. Det hjalp å sette ord på smertene. Jeg ble straks satt på et tjue ukers treningsopplegg som skulle gjøre meg frisk. Dette ga meg nytt håp som også motiverte meg til å gi alt. Annenhver dag hang jeg derfor i en slynge hos fysioterapeuten. Men selv om jeg ikke ville innrømme det, så ble jeg dårligere og dårligere. Til slutt ble jeg sengeliggende og da fastlegen kom tilbake sa han at dette ikke var bra. Jeg ble sykmeldt og jeg husker hvor tungt det var, og at jeg hadde en svært kort lunte på denne tiden.

Forskningen viser vei – men veien er fortsatt lang å gå

Stuge som blant annet er opptatt av å få en oversikt over effekten av ulike behandlingsmetoder er en viktig informasjonskilde for LKB. Og forskningen bekrefter nettopp opplevelsene som både Angeltveit og Lunestad forteller om: ikke alle med bekkenleddsplager har nytte av generell trening og stabiliserende øvelser, slik man antok tidligere. Derfor skrev hun allerede en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening i 2010 om diagnostikk og behandling av bekkenleddsplager:

«Kvinner med bekkenleddsplager rapporterer å ha problemer med daglige aktiviteter som å gå, løfte, gå trapper, ligge flatt på rygg, snu seg i seng, husarbeid, trening, jobb, fritid og seksualliv. Kvinnene rapporterer også vesentlig dårligere helserelatert livskvalitet enn friske kvinner, og problemer med fysisk aktivitet synes i størst grad å affisere livskvalitet. Denne artikkelen gir en oversikt over kunnskap på feltet som vil være relevant for leger som undersøker, behandler eller henviser pasienter med bekkenleddsplager til behandling.»

I denne oversiktsartikkelen tar Stuge for seg flere faglige kontrollerte studier rundt om i verden. Hun hevder at det er mye som tyder på at ulike undergrupper av bekkenleddsplager trenger ulike behandlingstilnærminger. Hun viser til at det finnes et stort tilbud av behandlingsformer for bekkenleddsplager, men påpeker samtidig at de fleste er uten faglig dokumentert effekt:

«Det finnes ikke ett, men flere, behandlingsopplegg for bekkenleddsplager. Ingen behandling kan være bedre enn dårlig behandling. Det er behov for mer klinisk forskning for å forstå underliggende faktorer for ulike bekkenleddsplager og effekt av forskjellige tiltak.»

Stuge trekker frem noen studier med god dokumentert effekt av spesifikk fysioterapi for bekkenleddsplager i denne artikkelen. Men understreker at dette ikke må generaliseres, fordi hver kvinne trenger en individuell oppfølging ut i fra hvilken undergruppe hun tilhører. Hun opplyser også om gode kliniske tester/øvelser som legene og fysioterapeutene kan bruke for å gi kvinnene en best mulig oppfølging. I noen tilfeller vil hvile være riktig, mens for andre kvinner er det viktig med større grad av bevegelse i bekkenleddene:

«Ut fra min erfaring vil mange ha god nytte av betryggende informasjon, veiledning i hensiktsmessig kroppsbruk og gode hvilestillinger. Utover dette er det ofte ikke behov for ytterligere behandling. Andre kan for eksempel ha behov for et bekkenbelte, krykker eller mobilisering av iliosakralledd (red.anm. som betyr bevegelse av bekkenleddene). Behandlingen bør imidlertid være individualisert, målrettet og bør evalueres kontinuerlig. Treningsprogram bør ha vekt på spesifikke øvelser for bevisstgjøring og kontroll av bekkenet, før øvelser for styrke og utholdenhet.»

Mer vanlig enn mange tror

Kvinner i dag har ofte en høy forventning til hva de skal klare i svangerskapet, og ønsker ofte å trene og være i jobb. Mange kvinner opplever det derfor som en stor nedtur når de blir satt fysisk ut av spill når de rammes av bekkenleddsplager.

En stor mor-barnstudie utført av Folkehelseinstituttet ble publisert i 2011. Studien inkluderte nesten 75 000 gravide kvinner. Det ble rapportert at 15 % av disse fikk betydelige eller moderate bekkenleddsplager i siste del av svangerskapet. Langt flere en 15 prosent hadde merket enkelte svake smerter i løpet av graviditeten.

Forskerne bak studien ønsker å forske videre på de kvinnene som har vedvarende bekkensmerter også etter fødselen. Siden datagrunnlaget i Den norske mor og barn-undersøkelsen er så stort, er det fullt mulig å studere konsekvensene hos de som er hardest rammet, dersom dette blir prioritert i fagmiljøet.


Gørill Charlotte Mathisen (40) er høygravid under intervjuet. Men hun er en erfaren mor som hadde sitt første svangerskap for 19 år siden. Da jobbet hun på Kvinneklinikken på Ullevål sykehus og ble 100 % sykmeldt de siste fire månedene på grunn av bekkenløsning.
I dag jobber hun som kontorfullmektig i Eniro Norge. I tillegg til å være tenåringsmor så har hun også en fireåring og en ny baby på vei.

 

 

Astrid Lunestad er Nestleder i Landsforeningen for kvinner med bekkenløsningsplager (LKB), tobarnsmor og har levd med kronisk bekkenleddssyndrom i 16 år.

– I første svangerskap kjente jeg smertene plutselig da jeg gikk i trapper. Jeg ble først redd for smertene, fordi jeg trodde at jeg kanskje aborterte. Heldigvis jobbet jeg på Kvinneklinikken, så jeg fikk rask beskjed om å ta det med ro. Da jeg ble sykmeldt lå jeg hjemme og så på filmer. Jeg fikk problemer med å bære ting og det å utføre husarbeid ble til og med vanskelig, forteller Mathisen og smiler nesten unnskyldende før hun skynder seg å forklare – Jeg ble veldig utålmodig og begynte å kjede meg, for egentlig er jeg veldig pliktoppfyllende.
Lunestad avbryter henne før hun fortsetter:

– Flere ting tyder på at «flinke jenter» er overrepresentert blant de som får bekkenleddsplager, så vi kvinner må bli flinkere til å lytte til kroppen vår.

Mathisen nikker og forteller videre:
– Derfor sa jeg selv i fra til fastlegen jeg hadde i andre svangerskap om at jeg ønsket å gå til forebyggende behandling hos kiropraktor. Hun var enig i det, fordi hun selv ville anbefale meg enten en kiropraktor eller fysioterapeut. Dette gjorde at jeg klarte å trene seks måneder aerobic som Eniro Norge tilbød etter arbeidstiden.

Eldstedatteren min var jo blitt så stor nå, så det gikk helt fint og jeg hadde god tid til å være med på det. Men i tredje svangerskap var jeg plaget i nakken, etter amming av andremann. Og da kom også bekkenleddsplagene tilbake. Hver natt måtte jeg stå opp for å kunne snu meg.

Fastlegen min var bestemt på at jeg burde sykmelde meg 50 %. Så jeg gikk over til å jobbe halve dager, og etter hvert ble det til 60 %, slik at jeg fikk en dag midt i uken til å hente meg inn litt. Jeg begynte også hos en manuellterapeut etter anbefaling av legen min, og dette hjalp meg mye. Men det viktigste jeg kanskje har lært meg gjennom svangerskapene er ikke å være så «flink pike» hele tiden, avslutter Mathisen med glimt i øyet.

Livsmestring og livskvalitet

Alle de tre mødrene er enige om at bekkenleddsplagene førte til store omveltninger i livene deres og til deres kjære.
– Det er jo ekstra sårt fordi man tror at man skal bli så lykkelig av å stifte familie. Og jeg vet at det har vært tøft for mannen min å se at jeg ikke har det bra, forteller Lunestad og blir blank i øynene, og forklarer videre – Det tok også lang tid å akseptere at jeg ikke kunne være med på alle aktivitetene jeg og mannen min var så glad, slik som å gå lange fjellturer. Nå drar han med felles venner og helt ærlig, så gjør det vondt inni meg at jeg ikke kan bli med.


Angeltveit nikker gjenkjennende og forteller hvordan hun hadde det:
– I begynnelsen ville jeg ikke innrømme at jeg ikke klarte å være med på aktiviteter vi pleide å gjøre før jeg ble skadet, så jeg saboterte istedenfor planene som mannen min la frem. Da ble han irritabel. Men så måtte jeg lære meg «å slippe» og la dem dra uten meg.

– Det gjør noe med deg mentalt. Jeg ble så lei av å være hjemme, supplerer Mathisen før hun avslører hvordan hun holder motet oppe – Jeg trøster meg med at det vil gå over, selv om jeg ikke er sikker på om det vil forsvinne helt. Derfor har jeg lært meg riktig måte å sitte og reise meg på. Og jeg har skaffet meg en spesialstol som skal avlaste bekkenet.

– Jeg kjente også på kroppen at ved å få så lite søvn, så svekkes immunforsvaret, og jeg ble så lett syk. Husker særlig da jeg fikk Kyssesyken. Men generelt så var det tøffeste å bli så lett sliten av å gjøre noe i ti minutter, innrømmer Angeltveit før hun forklarer videre

– Det tok tid før jeg lærte meg balansen mellom ikke å provosere fram smerter i bekkenet unødig, og samtidig leve et godt liv med smerter.
Lunestad som har sittet mange år i ledelsen til LKB opplyser at syke kvinner lettere blir skilt, og at pasientforeningen derfor har hatt flere parkurs og andre kurs for å dekke medlemmenes behov.

– Mitt vendepunkt kom da jeg ble med LKB til Norefjell, svarer Angeltveit på innspillet og fortsetter entusiastisk videre – Og det var da LKB hadde et foredrag om livsmestring som ble holdt av Anbjørg Sætre Håtun. Jeg var så deppa fordi jeg nettopp hadde blitt sagt opp av min arbeidsgiver. Jeg følte at livet var så urettferdig. Men etter foredraget skjønte jeg at det var et «lys i tunnelen», men at nøkkelen er at det må komme innenifra.
Lunestad deler videre noen av sine personlige og LKB sine erfaringer:

– Det er viktig å klare «å lande» og jeg har jobbet mye med meg selv for å lære meg å være «her og nå». Det er også viktig å anerkjenne seg selv. Like viktig er det å ha andre å snakke med, og derfor er vi så opptatt av å ha likemenn rundt om i hele Norge, slik at kvinner som opplever det vi har vært i gjennom kan snakke med en kvinne som forstår deres situasjon. Gjennom ulike LKB-kurs og ved å lære seg nyttige avspenningsteknikker og livsmestringsverktøy, så kan man selv klare å øke livskvaliteten igjen.

– For meg har det også vært viktig å innse at det å være sykmeldt, trenger ikke å bety at man ikke kan være i bevegelse. Denne gangen har jeg også klart å være sammen med andre. Jeg har også blitt flinkere til å lytte til kroppen og lært meg at det er viktig å ta vare på meg selv, forteller Mathisen.

– Mye i livet har blitt annerledes, men jeg føler at jeg er på vei til et nytt liv, sier Angeltveit og forklarer – Jeg begynner å forstå hva det vil si å oppleve en krise som likevel kan føre til vekst og utvikling. Nå prøver jeg å ta det gode med meg, slik som at vi ikke har så mye stress om morgenen. Flere venner sier at de synes at jeg har blitt roligere og klokere. Men fortsatt er det lett å bli deprimert, om man ikke får støtte. Og der har mannen min vært helt unik, selv om det tok tid for ham å forstå og akseptere «sin syke kone», som ser så frisk ut. Tror mye endret seg da han måtte ta meg imot hjemme med krykker, da jeg kom i rekvirert drosje og måtte krabbe i trappen hjemme, etter en fysioterapeuttime. Ved at det ble så visuelt, så ble det også lettere for ham å forstå. Dessuten så har jeg blitt flinkere til å forklare hvordan jeg har det og hva jeg klarer og ikke klarer nå. Dette er viktig siden skaden min ikke er så synlig det meste av tiden. Det at vi snakker sammen hjelper mye, og vi har blitt enige om at vi skal klare dette sammen.

– Jeg merker også at barna mine oppfører seg annerledes. De kommer alltid til meg, istedenfor å rope på meg, forteller Lunestad og fortsetter med et smil – På en måte har de lært seg å ta vare på minner gjennom barndommen, fordi de alltid hadde meg som ventet og som hadde tid til å lytte til historiene om hva de hadde opplevd «der ute». Så hvis du leter, så kan du finne mye god livskvalitet i hverdagen.

Rammer flest, koster mest og får minst til forskning

Bekkenleddsplager sorteres under gruppen muskel- og skjelettlidelser i følge MST – som fungerer som et internasjonalt kompetansenettverk som ble opprettet i 2000 for å sette et ekstra søkelys på denne pasientgruppen. Flere rapporter har kommet fra MST det siste tiåret og viser at forekomsten av muskel- og skjelettlidelser er svært høy. Dette koster samfunnet store summer hvert år. Men likevel kommer det stadig frem at det er et underprioritert forskningsområde.

I Tidsskrift for Den norske legeforening i 2010, stilte professorene Camilla Ihlebæk og Even Lærum spørsmålet om manglende økonomisk tildeling kan tenkes å gjenspeile for få gode forskningsprotokoller, for lite evne til nytenkning og samarbeid på tvers av disipliner og strid mellom enkelte av fagmiljøene.

Men kanskje den manglende oppmerksomheten rundt slike lidelser, slik som bekkenleddsplager, også kan skyldes den lave status og prestisje som dette området har i fagmiljøet? I medisinske fagkretser er faktorer som styrer en sykdoms prestisje knyttet til objektive funn, behandlingsmulighet og dødelighet. De fleste bekkenleddssmerter og påfølgende plager er preget av subjektive symptomer. En førstegangsfødende som ikke vet hva et svangerskap innebærer av fysiske prøvelser kan ha lav selvtillit i møte med helsevesenet og flaks eller uflaks kan avgjøre om fastlegen fanger opp smertesignalene.

Om legen holder seg oppdatert på fagområdet er også av betydning, som igjen avgjør om kvinnen henvises til riktig behandling. I tillegg er det til dags dato vanskelig å behandle bekkenleddsplager og de er ikke dødelige – og får følgelig lav skår på prestisjebarometeret.

MST-rapporten 1/2013 som kom ut i år var svært etterspurt og mange hadde store forventinger til den. Grunnen var at tidligere og tilsvarende rapporter har blitt mye sitert, men flere helsepolitikere påpekte at storparten av kildegrunnlaget var over 10 år gammelt. Så det var ønskelig med en oppdatert versjon.

Den nye rapporten slår fast at Muskel- og skjelett skader, sykdommer og plager (MUSSP) «plager flest og mest» og «koster mest». Med utgangspunkt i tilgjengelig statistikk over kostnader for helsetjenesten, for NAV og for arbeidsgiverne legges de samlede kostnadene for behandling av muskel- og skjelettlidelser fram. For helsetjenesten var det i 2009 14,3 milliarder kroner. Men den største andelen av de samfunnsøkonomiske konsekvensene består av fravær fra arbeid. Kostnadene for sykepenger var mer enn dobbelt så store som kostnadene for helsetjenesten. For andre trygdeytelser i form av rehabiliteringspenger, attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad og uførepensjon ble de samlede trygdeutgiftene knyttet til MUSSP estimert til 24,6 milliarder kroner. Dermed utgjør de samlede samfunnsøkonomiske kostnadene omtrent mellom 69 og 73 milliarder kroner i løpet av ett år.

Det foreligger ingen spesifikke tall på bekkenleddsplager i rapporten, men når vi vet at omlag en tredjedel av alle sykmeldinger hos kvinner i alderen 20-39 år skyldes plager i svangerskapet, hvorav rygg- og bekkenleddsplager dominerer – så kan vi anta at det er en stor del av kaken.

Samtidig bekrefter rapporten at MUSSP er et lavprioritert helsefelt både i helsepolitiske plandokumenter og tildeling av forskningsmidler som i gjennomsnitt gikk ned fra 6 % i 2004 til 4,5 % i 2011. Bekkenleddsplager er et av de minste kapitlene og bare én av de seks helseplagene som omtales i rapporten. Dette kan antyde at forskningsmidlene er tilsvarende lavere for denne gruppen.

Desto større grunn er det til å hjelpe våre mange mødre. Og i en tid hvor det fortsatt er omdiskutert om det er galt eller riktig å gi mer brød til folket, så kan vel slagordet til mødrene fra den franske revolusjonen: «Gi brød til folket!» byttes ut med: «Gi forskning til mødrene!».

Hvem vet – kanskje det er en uoppdaget politisk skatt som kan gi den snart nyvalgte Helseministeren en ny og slagkraftig parole?
Angeltveit, Lunestad og Mathisen er i hvert fall klare for å kjempe for å få mer forskning rundt bekkenleddsplager, som kan gi dem bedre og mer effektiv behandling og oppfølging. Økt oppmerksomhet rundt den tause lidelsen de kjenner så alt for vel er også viktig: Vi trenger mer faglig dokumentasjon i forhold til effekten av forebygging for de som er i risikosonen – både for å redusere samfunnskostnadene og til å sikre en best mulig livskvalitet til våre fremtidige mødre.

Gravide kvinner rammes i ulik grad, akkurat slik som din mor, kone, søster, datter eller venninne har eller vil oppleve det i sitt svangerskap. Du kan jo sjekke selv, for du kjenner sikker flere enn du aner, som nettopp trenger din støtte – til å få mer forskning og kunnskap!

 

FAKTABOKS: Landsforeningen for kvinner med bekkenløsningsplager (LKB)
• LKB ivaretar interessene til kvinner med bekkenløsningsplager ved å formidle informasjon og kunnskap om bekkenløsning, bekkenleddsmerter og -plager.
• LKB arbeider for å skape en helhetlig forståelse for gunstig kombinasjon av behandling, avlastning i dagliglivet, hjelpemidler og trygderettigheter.
• LKB fokuserer på forebygging og ønsker å fremme mestring og livsglede.
• LKB har lokallag eller kontaktperson i alle fylker.
• LKB gir likemannshjelp - En du kan snakke med som kjenner dine utfordringer!
• LKB er en del av, og har sin organisasjonstilhørighet i Norges Handikapforbund (NHF).
LKB kontaktinformasjon:
Telefon: 24 10 24 00 (NHFs servicetorg)
e-post: post@lkb.no
Hjemmeside: www.lkb.no
Adresse: LKB, Postboks 9217, Grønland, 0134 Oslo.


KILDER:
1. Dagbladets kronikk, 16. mai 2013: «Ett av menneskene bak tallene»
2. Tidsskrift for Den norske legeforening, Nr. 21 – 4. november 2010; 130:2141-5: Diagnostikk og behandling av bekkenleddsplager (B.Stuge)
3. En stor mor-barnstudie utført av Folkehelseinstituttet som ble publisert i 2011: BJOG: An International Journal of Obstetrics & Gynaecology Volume 118, Issue 13, pages 1646–1652, December 2011.
4. Tidsskrift for Den norske legeforening, Nr. 21 – 4. november 2010; 130:2106: Rammer flest, koster mest og får minst (C. Ihlebæk, E.Lærum)
5. Muskel- og Skjelett Tiåret (MST) i Norge: MST-rapporten 1/2013 – 13. mai 2013; «Et muskel- og skjelettregnskap. Forekomst og kostnader knyttet til skader, sykdommer og plager i muskel- og skjelettsystemet»

Mer innhold
Instagram - Siste bilder tagget med #altformamma vises her

{{image.caption.text}}